Kanonmateriellet var som følger:
- 4 stk 12 cm Cockerill Belgiske M1931. I god stand men siktemidler og mekanisme var lagret i ”Lager Robnen” i Brevik.
- 2 stk 8,8cm. Ex- rusiske luftvernkanon bygget om av tyskerne fra 85mm til 8,8 cm (ble tildelt Vesteröen i februar 1943, og var på plass på fortet i månedsskiftet mars/april 1943)
- 2 stk 2 cm. 2,0cm Flak c/38 tyske, i god stand med tre stk ekstra rør
- 1 stk 4,7cm panservernkanon (PAK) på vanlig feltlavett. Antagelig produsert av Skodaverken
- 1 stk 7,5 cm feltkanon på vanlig feltkanonlavett. Antagelig av samme type som de belgiske på Malmøya
Annet materiell:
- 4 stk 5 cm tyske bombekastere hvorav en var montert stasjonær stilling. Alle i god stand
- Et antall mitraljøser Colt M1929 (Norske)
- Et antall flammekastere, M1942
- 1 stk 60 cm lyskaster med ett stk 8kw aggregat i god stand
- 2 stk 150 cm lyskastere med to stk 24kw aggregater, Lyskasterne sto i midlertidige stillinger og var i god stand
- 1 stk stereoskopisk avstandsmåler med tre meters basis i kommandobunkeren.
- 2 stk batterikikkerter med telleverk på kommandoplass
- 3 stk horisontale hastighetsmålere
- 1 stk radiosender
- 1 stk sentralbord
- Sambandsutstyr forøvrig var fjernet og innlevert til Telegrafverket i Larvik
- 2300 stk håndgranater av skafttype
- 1730 stk 5 cm bomber for bombekaster
- 500 landminer samt 30 miner ute i minefelt
Ved opptelling av artilleriammunisjon under de forskjellige inspeksjoner etter kapitulasjon en, fant man følgende beholdninger på fortet
- 5223 12 cm granater til 4 kanoner. 240 tonn
- 3582 enhetsskudd for 8,8 cm luftvernskanoner ( to flak kanoner)
- 635 enhetsskudd for 7,5 cm feltkanon ( en kanon)
- 1032 enhetsskudd for 4,7 cm panservernkanon (en kanon)
- 12815 enhetsskudd for 2,0 cm flak ( to kanoner)
Skyts og utstyr var tilfredsstillende vedlikeholdt og lagret i ammunisjonsmagasiner.
Bilder fra Vesterøya fort
I alt ble det bygget tre større tunnelanlegg på Folehavna. Ett større anlegg ble sprengt tvers gjennom det høyeste partiet, denne var ca 120 meter lang og hadde tre åpninger. Tunnelen var ikke utforet men hadde støpt gulv. Tyskerne brukte tunnelen til forlegning.
De øvrige, som var sprengt ned i fjellet og deretter overdekket med gråstein i 1,5 – 2 meters tykkelse, var ca 20 meter lange. Den ene av disse ble brukt som kommunikasjonsbunker, med flere rom. Noen av rommene hadde pipe til en vedfyrt ovn. Det var også montert flere hevbare antenner i slisser i veggene. Den andre bunkeren hadde flere helt like rom med tredører der det ble oppbevart ammunisjon.
Det har ikke vært mulig å fastslå hvor de stasjonære flammekasterne var plassert. Disse ble det brukt flere av innen et snevert område. Flammekasterne ble normalt gravd ned, ved bruk ga de en vegg av ild i kort tid.
De tyske minefeltkartene viser at minefeltene i det alt vesentlig var etablert nord for hovedforsvarslinjen, helt nordover til Ødegårdsvika. Det var i alt 5 delfelt, sammensatt av fire forskjellige minetyper.
Den tyske batteribesetningen hadde ikke fast tildelte tropper for luftvern eller nærforsvar. Batteribesetningen måtte selv bemanne disse stillingene når dette ble nødvendig. Hver enkelt mann i besetningen ble derfor utdannet inne flere våpengrener.
Folehavna fort var aldri i direkte kamp, men luftvernskanonene var med på nedskytingen av et engelsk fly som styrtet ved Jahres fabrikker i 1944. Flyets besetning, samt tre nordmenn, mistet livet.
Det var også ved andre anledninger ildåpning mot allierte fly som kom innover Vestfold, men som regel uten synlig resultat.
En nordmann, Bjørn Normann Larsen, arbeidet som snekker på Folehavna i lang tid under krigen. Arbeidet var et dekkarbeid, han var egentlig befal i Milorg. Sammen med en annen nordmann. Formann Olaf Skovly (formann for tømmermannsarbeiderne) laget kart og tegninger av fortsanlegget og fikk dissesendt til de norske myndighetene i Storbritannia.
Et problem etter overdragelsen av fortene til Kystartilleriet var de tildels dårlige vedlikeholdt ammunisjon. Det ble bestemt at man måtte få ammunisjonsmengden ned til en håndterbar mengde og kvitte seg med det overskytende. I følge rapport av 4 desember 1945 var da ammunisjonssaneringen ferdig på Folehavna fort. Det var Lt. Monsen som var ansvarlig for dumpingen av ammunisjonen på vestsiden av Oslofjorden.
Fra 1. januar ble Forsvaret satt på fredsfot, og samtidig ble Heimevernet opprettet. Kystartilleriet hadde ikke selv ikke befal og mannskap til alle fortene som var oppretten av tyskerne, og mange ble lagt ned men ved Folehavna ble det HV som overtokk dette i 1946.
I tiden fra høsten 1945 da fortet ble ”preservert” og fikk tilsatt en oppsynsmann til HV rykket
I kommandoplass fikk man nå Ottway vertikal avstandsmåler som sentralt instrument. Denne ble plassert i den tidligere stillingen for avstandsmåler på toppen av kommandoplass. Ottway vertikalmåler ble brukt sammen med avstands ur C/31 og sidebord, foruten nødvendige overføringsklokker for side og avstand. Som overvåknings og varslingsradar hadde fortet en radar, type decca 974
Den tilhørende luftvernplan, datert 1961 ble også gjennomført. Etter denne plan skulle Folehavna fort ha 2 stk 40 mm LV-kanoner, Bofors l/60 og 4 stk 20 mm LV-kanoner, Oerlikon. Kanonene var blitt montert i forbindelse med moderniseringen i 1958/59
HV avdelingene oppgaver gikk nå over til å bli vakthold og nærforsvar på fortet. På 1970 tallet ble det montert et relativ enkelt og robust optisk ildledningssystem for batteriene på de mindre anleggene blant annet på Flankefortene i Ytre Oslofjord. I moderniseringsplanen inngikk også utskiftning av luftvernkanoner og lyskastere. De nye lyskasterne var av amerikansk produksjon og ble fjernstyrt fra kommandoplass.
40 mm Bofors l/60 ble tatt ut av bruk, sammen med 20 mm Oerlikon. Som erstatning ble det bygget standplasser for to stk 12,7 mm luftkjølt Browning mitraljøser
